The Challenge!

Posted: 29. februar 2012 in Idrett, Mestring, personlig, Ukategorisert
Tags: ,

Ett år siden siste innlegg, og på tide med noe nytt….

Nytt av året: sykkelsatsning. Med snaue 3 mnd. igjen til jomfruturen i landeveisritt og litt under 6 mnd igjen til sesongens store mål er det jaggu på tide å få fart på rulla i garasjen. 3 kjappe O2 økter den siste uka lover godt for progresjonen..:o)

Hva er så målet? Jo BIRKEN! Birken som den første med hånddrift på sykkel. Og ikke bare det: på Tandem! Vant som jeg er med tre hjul, skal to hjul by på litt spenning. Første delmål er jomfruturen i landeveisritt, og det blir landeveisbirken i juni. En slags generalprøve for meg og makkern på Tandemen.

Makkern? Jo det er Finn det….Finn Hoff hos Quality Care, som forøvrig sponser tandemen. Finn og tandemsykkelen ....før ombygging til hånddrift

Og ikke nok med det…..Fabelaktiv produserer en serie om Birken som vi skal være med i…

Så følg med folkens….Det kommer mer!

HAsta la Vista!
FlickGeir

I går hadde jeg og fruen gleden av å overvære Showet “VIlt og Vakkert” i Olavshallen….med Lars Monsen og Trine Rein. I utgangspunktet et snedig par, helt uventet synes jeg, men de fungerer veldig bra sammen….både på scenen og på privaten ser det ut til. Fint show var det i hvertfall….den nye plata til Trine Rein ble innkjøpt (og behørig signert) og den siste boka om Tøffe turer med trøkk av Lars Monsen med flere likeså (også den signert selvfølgelig)…

IMAG0407   IMAG0409     
IMAG0408   IMAG0410
bilder © flickgeir.com

Det er en fryd å høre på historiene til Lars, om alt han har opplevd (selv om oslo-slangen “ikke-sant” kom litt vel ofte, og forsåvidt et utrykk jeg ikke hadde ventet brukt så mye av han…), og Trine synger like bra, om ikke bedre, enn det jeg husker fra 90-tallet. Min første (og forsåvidt eneste før i går) konsert med Trine Rein var forøvrig i kinosalen på Trandum (den gang Kavalerileiren) mens jeg gikk på befalsskolen…. Det bringte nostalgien frem. Og det bringer meg inn på sangene fra den tiden. Når hun åpna med sangen “Torn” opplevde jeg til min store overraskelse av det presset seg en tåre fram i øyekroken…..hva dem kom av aner jeg ikke..kanskje de gode minnene fra tida i militæret da låten kom ut på plate, kanskje det at sengen i seg selv er så fin, hvem vet…. og oppfølgeren “JUst missed the train” gjorde det vel ikke lettere….men det setter definitivt tankene i sving.

Det er litt paradoksalt….at jeg har slike minner til hennes sanger, som kom ut på ei tid hvor jeg var mye ute i skogen (militæret igjen her ja…), og er det noen jeg definitivt ville likt å vært på tur i skogen med så er det Lars Monsen! Det er vel lov å håpe om man fremdeles kan være en aktuell kandidat for neste sesong av Ingen Grenser, selv om rykter tilsier at intervjurunden i Trøndelag er over….uten at jeg har hørt noe som helst…..hmm….

Og det bringer meg litt over på Monsens mantra:Alt e rmulig! Ta kontroll og realiser drømmen!

Så hva er egentlig drømmen….? Det har hjernen min brukt energien sin på siden vi dro derfra….de siste drøye 13 timene med andre ord…. Det slår meg at de store drømmene er litt vage eller borte for meg for øyeblikket. Vel har jeg nå søkt Ingen Grenser to ganger….men hvor ligger drømmen  i det egentlig? Opplevelsen? utfordringen? møtet LArs Monsen? I grunnen satte det meg litt ut det korte møtet i går kveld, som var over på kanskje 5 minutter i løpet av signeringen…..skulle tro jeg egentlig var litt vant med møtet med kjendiser fra tiden som lystekniker på slutten av 90-taller og begynnelsen av årtusenet….men det svinner vel med årene. Jeg gjorde et forsøk på å lure meg backstage gjennom kjente i OH, og lagde en plan for hva jeg både skulle si og gjøre….men fikk jeg noe ut av det når jeg først sto der ansikt til ansikt med personen jeg beundrer og ser opp til ?? Neeiida…uvanlig blyghet og en avglemt håndhilsing ble resultatet av det møtet….men snakka med`n og gitt uttrykk for en drøm om å være med på tur fikk jeg ihvertfall gjort…

Men noe sitter jeg igjen med (foruten tidligere nevnte innkjøpt og skriblerier…): minner, ny tankevirksomhet om hvor jeg vil hen her i verden/livet, og noen gode utsagn. Som f.eks. fra Sangen Landslide som Trine sang cover av…
IMAG0411     

Så til neste drømmeblogg: “Than you Torn”

Flickgeir

 

“Hos Tannlegen”….

Posted: 29. mars 2011 in Ukategorisert

Snedig det der…hvordan hjernen begynner å jobbe når man får innkallingen til tannlegen i posten… eller på SMS i mitt tilfelle…

Det er vel egentlig ikke et problem; –så mye som jeg har vært hor tannlegen i oppveksten på grunn av tannregulering og trekking av tenner i et trangt gebiss ifm. med dette…Men med alderen kan en vel si at man begynner å pusse tenne en ekstra gang i sitse liten…. I fjor klarte jeg faktisk å få utsatt timen ett år med en passe plausibel grunn…- jeg hadde faktisk frivillig oppsøkt tannlegekontoret i deltagerlandsbyen under Paralympics i Vanocuver for å spare meg noen kroner når jeg kom hjem….der er nemlig alt gratis! :o)

Det er noe med angsten som sniker seg på i samme øyeblikk som du får øye på logoen til tannlegesenteret. Angsten for om det er et hull siden sist….Eller enda verre: rotfylling, trekking av visdomstenner eller noe annet som ville medføre smerte med påfølgende nummenhet i halve fjeset etter en lokal bedøvelse…

hos tannlegen II(bilde hentet fra www.groven.no)

Jeg erindrer en gang på 90-tallet…nærmere bestemt midt i eksamensperioden i –95, hvos jeg hadde fått litt tannpine og oppsøkte en tannlege…en helt ny og ukjent en, en som var rimelig siden jeg var student…, som ette ren kort titt konkluderte med at en visdomstan måtte trekkes. Febrilsk prøvde jeg å si at jeg var midt i eksamen (hadde hørt at trekking av visdomstenner medførte omtrent sykemelding..), men under bedøvelsen kvitterte den svensktalende araberen (eller noe sånt) med at den neste måtte hanjobbe litt med, den tredje måtte han knuse først, og den siste skulle jeg få ta under narkose på sykehuset…..vel, de tre siste står der fortsatt!!

Uansett: det som begynner å bre seg når du kommer inn på venterommet: Lukta i lokalet. Den litt stikkende eima av desinfisering,  bedøvelse og svidd tannemalje. Følelsen i kroppen når stolen begynner å tippe bakover, – tyngdepunktet som forflytter seg fra baken og over i skuldrene, helt til alt hviler omtrent på nakkerota i halvt bakovertiltet posisjon. Lyset i fjeset. Lyden av spyttsugern i munnen, surklende…, og til slutt tannlegens klamme gummihanskebekledde fingre i munnviken…oohh, hvilken fryd..!

BTW: HVis det er så ufarlig å gå til tannlegen; hvorfor går tannpleiersken og gjemmer seg rundt hjørnet utenfor døra når hun tar røntgen..??

Uansett: Jeg opplever ikke meg seg som særlig befengt av tannlegeskrekk, men oppdager likevel etter endt time at jeg har noen dype hakk i tomlene og pekefingrene…Jeg klarer fint å overbevise meg selv om at det bare er et forsøk på smerteforflytning og distraksjon når borra kommer….enn så unødig det er!

Til syvende og sist er det jo bare et kort men dyrt besøk til en fagmann for å sørge for at helsa i en snever del av kroppen er ved sitt beste, alder og slitasje tatt i betraktning. Men jeg lurer jo hver gang på når jeg kan spise igjen, der jeg går ut med den emme smaken av slipt emalje kombinert med de kryptiske stoffene som tannleger bruker. Jeg er sikekr på at det er et heksebrygg av en annen verden.

Som tannlegen sier: “Sånn, da sees vi om et år igjen…..?!”…

vel, vel….hvor traumatisk er dine opplevelser “hos tannlegen”

FlickGeir

Den første dagen…….

Posted: 1. mars 2011 in Mestring, personlig

Daddy`O!, Hva er det ikke en pappa kan gjøre…?

Da er første dagen av pappaperm (også kalt fedrekvote…) unnagjort. Lillegutt og pappa har hatt en grei start.

Dagen begynte hos pappas fysioterapeut, men det ble ganske kjedelig etter en havltimes tid, …-Hinkel Pinkel og en blomst til tross…(seinere på dagen så Lillegutt på BArnetv og SPISTE på HinkelPinkel…).

Vi har gjort litt gutteting i dag egentlig:
* Vært på hjelpemiddelsentralen for å fikse ei ny pute til pappa (vondt å sitte på bare skinn og bein…)
* vasket bilen!  Men maskina var litt bråkete og forstyrret skjønnhetssøvnen…012
* Sett VM på ski….Hurra for Gutta!
* Lekt med klosser
* Laget middag
* Støvsuga huset…..
– og sånn går no dagan..! ;O)

Siden det var første dagen bevilget vi oss også en tur innom puppen til mor…som nok har blandete følelser med å begynne på jobb igjen så fort…

Lillegutt sover nå søtt etter en real porsjon Graut, og pappa har fått tid til litt pappating….
– Trening, blogging og siste episode av The PAcific på TV..

Vi ska få en dag i morra..:! ;o)

 

FlickGeir og Lillegutt

…and the living i easy….

Posted: 25. februar 2011 in Ukategorisert

Det å ha en jobb som handler om mestring, er som å leve av å gi av deg selv for at andre skal finne ut om seg selv. Ofte er det å vise seg selv som eksempel til etterfølgelse, men like ofte er det å lokke den som prøver til å bli et eksempel i seg selv.

Det flotteste er likevel når den som kjemper, løfter frem det ypperste av seg selv, – av seg selv!

Les mer om “Superjoakim” her..->

Lev Vel!

Flickgeir

In a moment of time…

Posted: 15. januar 2011 in Idrett, Mestring, personlig

– De lykkelige stundene og de betydningsfulle øyeblikkene…

Lenge siden jeg har skrevet…..skrivesperra…. takk til Binka for gode råd….spesielt den med å skrive starten, midten og slutten og fylle det i mellom….og det med å notere ned ideer fortløpende… I dag gjorde jeg akkurat det….for det var hun dama som ble intervjua på Tore På Sporets nye serie som satte meg på ideen….å få gode ideer av Tore på Sporet føltes noe patetisk, men what the heck…..så lenge skrivinga kommer i gang igjen,…

Det har vært et passe bedritent halvår av en idrettssesong, så det er vel på tide å få ut gørra og se etter mer positive og betydningsfulle øyeblikk her i livet.
Gørra først: jeg er så dritt lei av inkompetente tillitspersoner i norsk idrett! Hvis det er sånn at tillitspersoner skal få herse som de vil etter egen skjulte agenda, har norsk idrett et problem. Hvis det er sånn at toppidrettens ledere skal få definere det som ulyd når utøvere setter ord på ting man føler er urimelig og urettferdig, så har norsk idrett et kjempeproblem….å være med å rekruttere hele Norge på langs gir litt flau smak i munnen når man ser hvordan enkeltutøvere kan bli behandlet når man har brukt utrolig mye tid av livet sitt på å levere prestasjoner.
Skamme seg!!

Nok om det. Sochi, here I come, så kan de som føler det på seg sitte på sin egen haug og drite og dra…!

Så hvorfor henger dette sinnet og adrenalinet sammen med tanken om de lykkelige og betydningsfulle øyeblikkene i livet? Jo fordi der ett. Fordi mange av de stundene er et resultat av å levere de prestasjonene.

Man kan si mye om betydningsfulle øyeblikk. Ulykken som brakte meg inn i dette etterhvert, er kanskje det viktigste av dem. Det finnes som regel aldri noe positivt i hendelsen ved å bli lemlestet for livet, men hva positivt du kan gjøre utav det er hva som betyr noe. Uansett er nok den turen i grøfta i -97 det som har hatt mest betydning for hvordan livet har utviklet seg.

De lykkeligste stundene ….det var nok mange av dem før den gangen også, men det har liksom gått i glemselen….så skjellsettende kan det vel være? Uansett….det har kommet som perler på en snor etterpå….møtet med min vakre kone, bryllupet, barna, det ene etter det andre (to altså). Men også de store idrettsøyeblikkene; kampene, medaljene, samholdet, laget…..
Lykken er i seg selv flyktig, men minnene om øyeblikkene og verdien av hendelsene, de er der for evig.

I militæret var det poppis å si ”Shit happends and then you die”…, men sannheten er vel ”Shit happends, but so what?”. Det kommer ikke av seg selv, det gjelder å skape de mulighetene du vil ha.

Så igjen. Sochi2014, here I come!

So long folks.

FlickGeir

…eller er det det?…Det var  her om dagen at 6-åringen kunne fortelle meg at «det er ihverfall ikke noe arti å gjøre ting sammen med deg!»….
Neheeii, …..ka du mene med det da?? ….ikke så mye annet svar å få enn at «det e bare når æ får shine-bar at det e arti med dæ…!»
…-? Javel tenkte jeg….

Hva mener hun egentlig nå da?.

Egoisten i meg ble nok umiddelbart litt snurt…Her prøver jeg så godt jeg kan å legge til rette for at vi skal gjøre morsomme ting sammen…bassengtur på fredager, gå/rulle en tur ute, lære henne å sykle for å kunne sykle litt sammen…uansett…som en pappa ikke helt som andre, jeg sitter jo i rullestol,  blir det naturlig nok noen ting jeg ikke kan delta fullt ut i. Jeg er nok veldig dårlig på fotball….ikke ligger interessen der heller forsåvidt…men jeg kan godt spille Kubb. Hun får være med å prøve kjelkehockey, eller vi går på skøyter sammen, hun på beina og jeg i kjelke…det funker det!…men er det bare for meg??
Det var plutselig ikke gøy eller aktuelt å bli med i bassenget på fredager mer, uten at mamma er med. Jeg kunne jo ikke gjøre det samme som mamma i vannet….jeg gjør da så godt ejg kan med å utfordre henne på lek i vannet og å lære seg å svømme….hva er det som mangler egentlig??

Så er spørsmålet: Mener hun det hun sier?? – eller prøver  hun bare å teste meg ut….blir jeg sur eller såret??  «Hva kan jeg trigge pappa med for å få det som jeg vil??»…- er det der vi er? I skrivende stund er vi på ballettrening…det er jo selvfølgelig heller ikke noe arti….til hun kommer inn i salen hvor jeg ikke er…da er det jo egentlig hur gøy som helst.
Hvis hun mener det har jeg helt klart en liten utfordring…. jeg trodde vel i mitt stille sinn at å vokse opp med en pappa i rullestol som er mer enn snittet opptatt av å mestre, så ville hun automatisk lære seg hva pågangsmot og kreativitet er…og å finne løsninger på de utfordringene…men det er vel kanskje litt tidlig som 6-åring…?
Samtidig kan jeg skjønne savnet etter å ha en pappa som kan være med å gjøre det samme som de andre pappaene gjør…samtigid som jeg mener at hva kan vel ikke vi gjøre sammen som ikke noen av de andre i strøket ikke kan, nettopp fordi pappa er den han er…?
Forståelsen av  «look at the bright side of life» er nok ikke på samme bølgelengde her ennå….forhåpentligvis kommer den med tiden…
I mellomtiden for jeg vel bare keep ut the good work, gjøre så godt jeg kan, og som jeg skrev sist:
Do not Lean, steer through turns!

Always look at the bright side of life folks….

FlickGeir

Do not Lean…..

Posted: 23. november 2010 in Mestring, personlig

…- sto det som overskrift på en blogg jeg helt tilfeldig fant på forsiden til WordPress i dag….

Det at jeg i det hele tatt leste den, har med bildet å gjøre: en trike. Javel, tenkte jeg….MC-blogg, kanskje av det alternative slaget. Ikke vet jeg hva han egentlig blogger om til vanlig, men det kom en ganske overraskende slutt på bloggen. Den tok en litt annen vending et stykke ut i teksten….Han begynte å snakke om sønnen sin, som ikke ser ut til å komme seg videre i livet…..just hanging around…Leaning by….

Uansett: poengent hans var å selge triken, for å kunne betale for sin voksne sønns utdanning og nye kurs her i livet…og da gir overskriften en ny mening.
For budskapet, som jeg applauderer høyt og tydelig, blir at du er selv ansvarlig for din egen fremtid. Ikke bare heng med i svingene….«Do not Lean; steer through turns!» …- ta rattet og bli skipper på din egen skute, fører i ditt eget liv…»ska`rre bli nå årnings/er det bare å få ut fingern/tiddeliti….»

sees rundt neste sving…

FlickGeir

Facebook | Livets tilfeldigheter – Del 1.

Folkens…dere som kjenner meg og vet hva jeg står for….. og dere som ikke kjenner meg men som likevel vet hvem jeg er… og for dere som tror på livets muligheter, takknemligheten for livet og troen på at alt er mulig…

– ovennevnte link er verdt minuttene det tar å lese, og verdt noen minutter å reflektere over etterpå!

Jeg skriver Chevy i stedet for Kjell Vidar, for det er det jeg  kjenner han best som.  Chevy og jeg har spilt kjelkehockey sammen i flere år tidligere, vært på mange turer sammen i embeds medfør (altså som idrettsutøvere med flagget på brystet), og hatt mye morro sammen på både turer og samlinger…..
– og DET har jeg lært:  Chevy er en bra kar. Selv om humoren til tider kan virke brutal og vulgær ;o), så har han  holdninger, rettferdighet og pågangsmot det står respekt av.

Å huske på den mannen, så lenge etterpå, for noe så enkelt som en setning, en konklusjon, på livets enkelhet og brutalitet, og i tillegg huske å takke for det….RESPEKT!
Takk for at du minner meg på akkurat det Chevy!

Som en påminnelse:
I morra er det MOT til å glede-dagen, i regi av nettopp MOT.
Så dette blir på  en måte mitt første bidrag til dette; ved å skjenke Chevy dagens blogg som takk for påminnelsen, og håper at det gleder nettopp deg, og at mange andre kan f å glede av å dele din historie…

So Long, …og husk å glede noen i morra…

FlickGeir

Dinnertime…

Posted: 20. november 2010 in Ukategorisert

Lørdagskveld, – du slette tid….som Åge sang…

Kveldens middag blir til i expressfart.  Svinefilet med fløtepoteter, marinert sopp og brokkoli.

Få vann i munn den som vil..;o)