Archive for the ‘personlig’ Category

The Challenge!

Posted: 29. februar 2012 in Idrett, Mestring, personlig, Ukategorisert
Stikkord: ,

Ett år siden siste innlegg, og på tide med noe nytt….

Nytt av året: sykkelsatsning. Med snaue 3 mnd. igjen til jomfruturen i landeveisritt og litt under 6 mnd igjen til sesongens store mål er det jaggu på tide å få fart på rulla i garasjen. 3 kjappe O2 økter den siste uka lover godt for progresjonen..:o)

Hva er så målet? Jo BIRKEN! Birken som den første med hånddrift på sykkel. Og ikke bare det: på Tandem! Vant som jeg er med tre hjul, skal to hjul by på litt spenning. Første delmål er jomfruturen i landeveisritt, og det blir landeveisbirken i juni. En slags generalprøve for meg og makkern på Tandemen.

Makkern? Jo det er Finn det….Finn Hoff hos Quality Care, som forøvrig sponser tandemen. Finn og tandemsykkelen ....før ombygging til hånddrift

Og ikke nok med det…..Fabelaktiv produserer en serie om Birken som vi skal være med i…

Så følg med folkens….Det kommer mer!

HAsta la Vista!
FlickGeir

Reklamer

I går hadde jeg og fruen gleden av å overvære Showet “VIlt og Vakkert” i Olavshallen….med Lars Monsen og Trine Rein. I utgangspunktet et snedig par, helt uventet synes jeg, men de fungerer veldig bra sammen….både på scenen og på privaten ser det ut til. Fint show var det i hvertfall….den nye plata til Trine Rein ble innkjøpt (og behørig signert) og den siste boka om Tøffe turer med trøkk av Lars Monsen med flere likeså (også den signert selvfølgelig)…

IMAG0407   IMAG0409     
IMAG0408   IMAG0410
bilder © flickgeir.com

Det er en fryd å høre på historiene til Lars, om alt han har opplevd (selv om oslo-slangen “ikke-sant” kom litt vel ofte, og forsåvidt et utrykk jeg ikke hadde ventet brukt så mye av han…), og Trine synger like bra, om ikke bedre, enn det jeg husker fra 90-tallet. Min første (og forsåvidt eneste før i går) konsert med Trine Rein var forøvrig i kinosalen på Trandum (den gang Kavalerileiren) mens jeg gikk på befalsskolen…. Det bringte nostalgien frem. Og det bringer meg inn på sangene fra den tiden. Når hun åpna med sangen “Torn” opplevde jeg til min store overraskelse av det presset seg en tåre fram i øyekroken…..hva dem kom av aner jeg ikke..kanskje de gode minnene fra tida i militæret da låten kom ut på plate, kanskje det at sengen i seg selv er så fin, hvem vet…. og oppfølgeren “JUst missed the train” gjorde det vel ikke lettere….men det setter definitivt tankene i sving.

Det er litt paradoksalt….at jeg har slike minner til hennes sanger, som kom ut på ei tid hvor jeg var mye ute i skogen (militæret igjen her ja…), og er det noen jeg definitivt ville likt å vært på tur i skogen med så er det Lars Monsen! Det er vel lov å håpe om man fremdeles kan være en aktuell kandidat for neste sesong av Ingen Grenser, selv om rykter tilsier at intervjurunden i Trøndelag er over….uten at jeg har hørt noe som helst…..hmm….

Og det bringer meg litt over på Monsens mantra:Alt e rmulig! Ta kontroll og realiser drømmen!

Så hva er egentlig drømmen….? Det har hjernen min brukt energien sin på siden vi dro derfra….de siste drøye 13 timene med andre ord…. Det slår meg at de store drømmene er litt vage eller borte for meg for øyeblikket. Vel har jeg nå søkt Ingen Grenser to ganger….men hvor ligger drømmen  i det egentlig? Opplevelsen? utfordringen? møtet LArs Monsen? I grunnen satte det meg litt ut det korte møtet i går kveld, som var over på kanskje 5 minutter i løpet av signeringen…..skulle tro jeg egentlig var litt vant med møtet med kjendiser fra tiden som lystekniker på slutten av 90-taller og begynnelsen av årtusenet….men det svinner vel med årene. Jeg gjorde et forsøk på å lure meg backstage gjennom kjente i OH, og lagde en plan for hva jeg både skulle si og gjøre….men fikk jeg noe ut av det når jeg først sto der ansikt til ansikt med personen jeg beundrer og ser opp til ?? Neeiida…uvanlig blyghet og en avglemt håndhilsing ble resultatet av det møtet….men snakka med`n og gitt uttrykk for en drøm om å være med på tur fikk jeg ihvertfall gjort…

Men noe sitter jeg igjen med (foruten tidligere nevnte innkjøpt og skriblerier…): minner, ny tankevirksomhet om hvor jeg vil hen her i verden/livet, og noen gode utsagn. Som f.eks. fra Sangen Landslide som Trine sang cover av…
IMAG0411     

Så til neste drømmeblogg: “Than you Torn”

Flickgeir

 

Den første dagen…….

Posted: 1. mars 2011 in Mestring, personlig

Daddy`O!, Hva er det ikke en pappa kan gjøre…?

Da er første dagen av pappaperm (også kalt fedrekvote…) unnagjort. Lillegutt og pappa har hatt en grei start.

Dagen begynte hos pappas fysioterapeut, men det ble ganske kjedelig etter en havltimes tid, …-Hinkel Pinkel og en blomst til tross…(seinere på dagen så Lillegutt på BArnetv og SPISTE på HinkelPinkel…).

Vi har gjort litt gutteting i dag egentlig:
* Vært på hjelpemiddelsentralen for å fikse ei ny pute til pappa (vondt å sitte på bare skinn og bein…)
* vasket bilen!  Men maskina var litt bråkete og forstyrret skjønnhetssøvnen…012
* Sett VM på ski….Hurra for Gutta!
* Lekt med klosser
* Laget middag
* Støvsuga huset…..
– og sånn går no dagan..! ;O)

Siden det var første dagen bevilget vi oss også en tur innom puppen til mor…som nok har blandete følelser med å begynne på jobb igjen så fort…

Lillegutt sover nå søtt etter en real porsjon Graut, og pappa har fått tid til litt pappating….
– Trening, blogging og siste episode av The PAcific på TV..

Vi ska få en dag i morra..:! ;o)

 

FlickGeir og Lillegutt

In a moment of time…

Posted: 15. januar 2011 in Idrett, Mestring, personlig

– De lykkelige stundene og de betydningsfulle øyeblikkene…

Lenge siden jeg har skrevet…..skrivesperra…. takk til Binka for gode råd….spesielt den med å skrive starten, midten og slutten og fylle det i mellom….og det med å notere ned ideer fortløpende… I dag gjorde jeg akkurat det….for det var hun dama som ble intervjua på Tore På Sporets nye serie som satte meg på ideen….å få gode ideer av Tore på Sporet føltes noe patetisk, men what the heck…..så lenge skrivinga kommer i gang igjen,…

Det har vært et passe bedritent halvår av en idrettssesong, så det er vel på tide å få ut gørra og se etter mer positive og betydningsfulle øyeblikk her i livet.
Gørra først: jeg er så dritt lei av inkompetente tillitspersoner i norsk idrett! Hvis det er sånn at tillitspersoner skal få herse som de vil etter egen skjulte agenda, har norsk idrett et problem. Hvis det er sånn at toppidrettens ledere skal få definere det som ulyd når utøvere setter ord på ting man føler er urimelig og urettferdig, så har norsk idrett et kjempeproblem….å være med å rekruttere hele Norge på langs gir litt flau smak i munnen når man ser hvordan enkeltutøvere kan bli behandlet når man har brukt utrolig mye tid av livet sitt på å levere prestasjoner.
Skamme seg!!

Nok om det. Sochi, here I come, så kan de som føler det på seg sitte på sin egen haug og drite og dra…!

Så hvorfor henger dette sinnet og adrenalinet sammen med tanken om de lykkelige og betydningsfulle øyeblikkene i livet? Jo fordi der ett. Fordi mange av de stundene er et resultat av å levere de prestasjonene.

Man kan si mye om betydningsfulle øyeblikk. Ulykken som brakte meg inn i dette etterhvert, er kanskje det viktigste av dem. Det finnes som regel aldri noe positivt i hendelsen ved å bli lemlestet for livet, men hva positivt du kan gjøre utav det er hva som betyr noe. Uansett er nok den turen i grøfta i -97 det som har hatt mest betydning for hvordan livet har utviklet seg.

De lykkeligste stundene ….det var nok mange av dem før den gangen også, men det har liksom gått i glemselen….så skjellsettende kan det vel være? Uansett….det har kommet som perler på en snor etterpå….møtet med min vakre kone, bryllupet, barna, det ene etter det andre (to altså). Men også de store idrettsøyeblikkene; kampene, medaljene, samholdet, laget…..
Lykken er i seg selv flyktig, men minnene om øyeblikkene og verdien av hendelsene, de er der for evig.

I militæret var det poppis å si ”Shit happends and then you die”…, men sannheten er vel ”Shit happends, but so what?”. Det kommer ikke av seg selv, det gjelder å skape de mulighetene du vil ha.

Så igjen. Sochi2014, here I come!

So long folks.

FlickGeir

…eller er det det?…Det var  her om dagen at 6-åringen kunne fortelle meg at «det er ihverfall ikke noe arti å gjøre ting sammen med deg!»….
Neheeii, …..ka du mene med det da?? ….ikke så mye annet svar å få enn at «det e bare når æ får shine-bar at det e arti med dæ…!»
…-? Javel tenkte jeg….

Hva mener hun egentlig nå da?.

Egoisten i meg ble nok umiddelbart litt snurt…Her prøver jeg så godt jeg kan å legge til rette for at vi skal gjøre morsomme ting sammen…bassengtur på fredager, gå/rulle en tur ute, lære henne å sykle for å kunne sykle litt sammen…uansett…som en pappa ikke helt som andre, jeg sitter jo i rullestol,  blir det naturlig nok noen ting jeg ikke kan delta fullt ut i. Jeg er nok veldig dårlig på fotball….ikke ligger interessen der heller forsåvidt…men jeg kan godt spille Kubb. Hun får være med å prøve kjelkehockey, eller vi går på skøyter sammen, hun på beina og jeg i kjelke…det funker det!…men er det bare for meg??
Det var plutselig ikke gøy eller aktuelt å bli med i bassenget på fredager mer, uten at mamma er med. Jeg kunne jo ikke gjøre det samme som mamma i vannet….jeg gjør da så godt ejg kan med å utfordre henne på lek i vannet og å lære seg å svømme….hva er det som mangler egentlig??

Så er spørsmålet: Mener hun det hun sier?? – eller prøver  hun bare å teste meg ut….blir jeg sur eller såret??  «Hva kan jeg trigge pappa med for å få det som jeg vil??»…- er det der vi er? I skrivende stund er vi på ballettrening…det er jo selvfølgelig heller ikke noe arti….til hun kommer inn i salen hvor jeg ikke er…da er det jo egentlig hur gøy som helst.
Hvis hun mener det har jeg helt klart en liten utfordring…. jeg trodde vel i mitt stille sinn at å vokse opp med en pappa i rullestol som er mer enn snittet opptatt av å mestre, så ville hun automatisk lære seg hva pågangsmot og kreativitet er…og å finne løsninger på de utfordringene…men det er vel kanskje litt tidlig som 6-åring…?
Samtidig kan jeg skjønne savnet etter å ha en pappa som kan være med å gjøre det samme som de andre pappaene gjør…samtigid som jeg mener at hva kan vel ikke vi gjøre sammen som ikke noen av de andre i strøket ikke kan, nettopp fordi pappa er den han er…?
Forståelsen av  «look at the bright side of life» er nok ikke på samme bølgelengde her ennå….forhåpentligvis kommer den med tiden…
I mellomtiden for jeg vel bare keep ut the good work, gjøre så godt jeg kan, og som jeg skrev sist:
Do not Lean, steer through turns!

Always look at the bright side of life folks….

FlickGeir

Do not Lean…..

Posted: 23. november 2010 in Mestring, personlig

…- sto det som overskrift på en blogg jeg helt tilfeldig fant på forsiden til WordPress i dag….

Det at jeg i det hele tatt leste den, har med bildet å gjøre: en trike. Javel, tenkte jeg….MC-blogg, kanskje av det alternative slaget. Ikke vet jeg hva han egentlig blogger om til vanlig, men det kom en ganske overraskende slutt på bloggen. Den tok en litt annen vending et stykke ut i teksten….Han begynte å snakke om sønnen sin, som ikke ser ut til å komme seg videre i livet…..just hanging around…Leaning by….

Uansett: poengent hans var å selge triken, for å kunne betale for sin voksne sønns utdanning og nye kurs her i livet…og da gir overskriften en ny mening.
For budskapet, som jeg applauderer høyt og tydelig, blir at du er selv ansvarlig for din egen fremtid. Ikke bare heng med i svingene….«Do not Lean; steer through turns!» …- ta rattet og bli skipper på din egen skute, fører i ditt eget liv…»ska`rre bli nå årnings/er det bare å få ut fingern/tiddeliti….»

sees rundt neste sving…

FlickGeir

Facebook | Livets tilfeldigheter – Del 1.

Folkens…dere som kjenner meg og vet hva jeg står for….. og dere som ikke kjenner meg men som likevel vet hvem jeg er… og for dere som tror på livets muligheter, takknemligheten for livet og troen på at alt er mulig…

– ovennevnte link er verdt minuttene det tar å lese, og verdt noen minutter å reflektere over etterpå!

Jeg skriver Chevy i stedet for Kjell Vidar, for det er det jeg  kjenner han best som.  Chevy og jeg har spilt kjelkehockey sammen i flere år tidligere, vært på mange turer sammen i embeds medfør (altså som idrettsutøvere med flagget på brystet), og hatt mye morro sammen på både turer og samlinger…..
– og DET har jeg lært:  Chevy er en bra kar. Selv om humoren til tider kan virke brutal og vulgær ;o), så har han  holdninger, rettferdighet og pågangsmot det står respekt av.

Å huske på den mannen, så lenge etterpå, for noe så enkelt som en setning, en konklusjon, på livets enkelhet og brutalitet, og i tillegg huske å takke for det….RESPEKT!
Takk for at du minner meg på akkurat det Chevy!

Som en påminnelse:
I morra er det MOT til å glede-dagen, i regi av nettopp MOT.
Så dette blir på  en måte mitt første bidrag til dette; ved å skjenke Chevy dagens blogg som takk for påminnelsen, og håper at det gleder nettopp deg, og at mange andre kan f å glede av å dele din historie…

So Long, …og husk å glede noen i morra…

FlickGeir

Scenerulling på NOA konferanse » Funkibator.

Det er flere ting som er sikkert:
– Driftige mennesker deler sin kunnskap
– Gode ordtak skapes stadig
– positive mennesker sprer positiv energi

 

Min navnebror uten grenser sitt tiltak Funkibator er ett glimrende eksempel. Både på motivasjon, lyst og vilje til sysselsetting og ikke minst på å se mulighetene i seg selv. Å bruke seg selv for å hjelpe andre…verden hadde nok blitt et adskillig bedre sted å oppholde seg hvis flere hadde tenkt slik.
For ikke å nevne Tare Teksums egenkomponerte ordtak ifm. konferansen: «hvorfor sitte inne når alt håp er ute!!» En høyst humoristisk vri på det å se sine egne muligheter istedet for å gro fast inne i sin egen sofa.

Tusen takk for den Tare, håper du ikke har noe i mot at jeg også bruker den i foredragssammenhenger. Den ga meg i hvertfall mot og lyst til å takke ja til et oppdrag kommende uke.

Å bli offer for Christine Kohts påfunn kan  jo bli både en glede og belastning for alle og enhver, alt avhengig av humoristisk sans. Å ta den på strak arm er jo en utfordring i seg selv, og jeg vil tro opplevelsens surrealisme skaper mang en lattertåre.  Håper du er like vel bevart i etterkant Herr Hageland. ;O)

UP and GO!

FlickGeir

Roger Rabbit is in da House….

Posted: 18. november 2010 in personlig

Da vart det visst  dyr i huset læll da….. i dag kom nemlig den lille Hermelitten (altså en slags dvergkaninrase…) hjem til oss. Tiril har ønsket seg et dyr en god stund, og nå klarte omsider mor å overtale far til å skaffe gnager… Det står da altså et svært bur med en liten kanin inni i gangen vår nå….
Døra ble åpna, men det var ikke mye interesse å spore i den lille krabaten til å komme frem. Noen små runder i buret for å sjekke lukta, men ikke snakk om over kanten for  sjekke sin nye verden….et øyeblikk der så det ut som vi hadde fått kjempekanin også….matmor på alle fire utenfor buret med rompa til værs og rare smattelyder ut av munnen….tankene gikk til Duracell i et flyktig øyeblikk…;o)

 

Så da får vi sjå kordan det går….

The Meaning of Life…

Posted: 15. november 2010 in Idrett, personlig, samfunn

Nei, jeg skal nok ikke påberope meg fasiten på dette…

Men hverdagen min på jobb blir konfrontert med dette nesten daglig. Jeg jobber som Mestringsveileder ved et Lærings- og mestringssenter ved St.Olavs Hospital, univeristetssykehuset i Trondheim. Og tittelen burde vel si ganske mye om hva det innebærer. Dermed har begreper som livskvalitet, læring, mestring, empowerment (!?), håp, livsglede, selvsnakk og mange, mange fler, en dominerende tilstedeværelse i hverdagen.

Det vel ikke alltid så lett å etterleve alt man prøver å lære bort. Jeg innser min begrensning der….men likvel er det fornøyelig å kunne dele med sin livserfaring for å se at andre mennesker i en vanskelig situasjon kan finne motivasjon og rom for endringer som gir seg utslag i en bedre livskvalitet, tatt forutsetingene i betraktning. Derfor er det en gladmelding som gir en god start på dagen når man leser slike ting som f.eks. sporten i dagens VG; om Thorbjørn Brandt, kombinertløperen som opplevde marerittet. Av det lille jeg kjenner til Thorbjørn, så er han absolutt en mann som kan både bevise og si noe om læring, mestring og livsglede til tross for at livet har tatt en annen retning. Det er utrolig arti å oppleve mennesker som snur traumer til noe positivt, og oser av lærdom av, og nesten takknemlighet for,  det som har skjedd.

Som oppsummering og som dagens Punshline:  «Livskvalitet er en subjektiv oppfattelse av det gode liv» !
Eller som Albert (Einstein) sa: » Fantasier og drømmer er alt; – det er bilder på livets kommende høydepunkter» !

So long!

FlickGeir